SFK Raufjøringen

Abborfiske i Femundsmarka
Hva med å ta med seg pilkeutstyret hit? Av Anders Engen.

Fiskeloggen for de siste åra, viser tydelig, at antall turer går nedover.
Jobb og det sosiale liv stjeler faretruende mye fisketid. Men noen ganger er heldigvis både arbeidsgivere og bedre halvdeler samarbeidsvillige. Fire ukers fiske i Femundsmarka lar seg høre. Bortsett en tidligere langhelg for mitt vedkomne, var dette nytt område både for meg og bror Arild. De fleste forbinder nok Femundsmarka med ørret og røye. Det gjorde vi også, før vi dro!
Vi er på turens femte skyfrie dag på rad, noe man vanligvis drømmer om på fisketur, men denne gangen blir det for mye av det gode. Varmen gjør transportetappene umulige på dagtid. Så utpå kvelden bryter vi leir, og starter ferden nordover. Etter fem timer med sekken på ryggen er vi framme. Godt inne i neste dag kryper vi ned i posene, utenfor teltet. Frokosten om morgenen sikres i løpet av fem minutter med mark og dupp.

Bilde 1: Frokost! 6-9hg.

Likevel gjør utforsketrangen oss rastløse. Vi begynner å fiske oss bortover på nordsiden av vannet. Varmen er plagsom så det går sakte framover. Fisk blir det, men ikke så veldig mange. En stor stein gir mulighet for skygge og vi innvilger oss en pause. Egentlig bare for å komme vekk fra sola en liten stund. Vi aner lite om det som venter oss inne i neste vik.
Arild kommer først frem: Her står det fisk helt inntil land, sier han idet kastet går. Vi får et par småfisk helt inne ved land. Og ja, noen er små, men vi har plutselig begynt å kalle abbor på fem hg for småfisk. Fin matfisk er det uansett. Jeg legger så et kast lenger ut, tilbake mot der vi kom fra. Da sluken synker, kjenner jeg et bestemt napp og gjør mothugg. Denne abboren er større og vekta stopper på 1100gram! Turens største, så langt…

Bilde 2: 1100gram, på spesial.

Jubelen varer derimot ikke lenge. Arild har fisk, stor fisk! Jeg legger neste kast på vent og bistår i landingsfasen. Spenningen er stor da vi får den på vekta: 1260gram. Fattige ti gram over min personlige rekord! Det er med en litt blandet følelse at gratulasjonene overbringes.

Bilde 3: Arild med sin nye pers 1260.

Mens han er i lykkerus og slenger med leppa, gjør jeg et nytt kast. Det biter på samme sted. Enda en fisk over den magiske grensa må etter hvert gi tapt i lyngen. Litt mange av fiskene svelger dessverre sluken og må bøte med livet. Denne veide 1020gram, bare! Jeg kaster ut igjen, og nappet kommer umiddelbart. Det hele er nesten komisk. Jeg lander nok en abbor på 1100gram. Selv om Arild har slått persen min, er rekka med tre abborer over 1kg milevis unna noe jeg tidligere har opplevd. At dette skjer i Femundsmarka, gjør det ikke mindre spesielt.

Bilde 4: Over 3kg abbor

Arild spretter opp fra lyngen, her går det ikke an å hvile på laurbærene. Han får først en fisk på 8hg. Jeg også. Men så smeller det til på stanga til storebror igjen. Denne gir klart mer motstand og det tar litt tid før vi får øye på den i vannet. Fisken er stor, og farer frem og tilbake foran oss. Litt av et syn, der den rister på hodet i kjent abborstil, rett foran beina våre. Arild blir mer og mer nervøs. Vi får den opp og det blir nok en unnskyldning for å smake på medbrakt væske. 1400gram og ny pers igjen! Jeg er lettet, med denne fisken er det faktisk lettere å si seg slått.

Bilde 5: 1400gram. Knus av tidligere pers.
Vannet ligger like speilblankt dagen etter. Vi vekselsvis bader og fisker oss rundt andre veien. Det er for vanskelig å gå forbi vika uten å prøve. Det går som det må. 0 fisk. På den varme turen tilbake til teltet, tas avgjørelsen fort- vi skal videre i kveld. Jeg slenger ut marken mens middagen koser seg på bålet. Vi begynner pakkingen, men det går ikke mange minuttene før teltstenger og plugger får seile sin egen sjø. Duppen er borte. Og mens maten svir seg, lander jeg en fisk på 1100gram. Turkompisen bare ler da jeg slenger ut igjen. Maten er akkurat kommet forbi svelget da jeg titter opp og får øye på duppen. I neste øyeblikk forsvinner den. Kroken settes og fisken raser utover. Denne virker stor! Sittende på hver vår stein, med dypt vann på alle kanter, får jeg den inn mellom oss. Da jeg prøver å sette tommelgrepet kommer bekreftelsen- dette hodet er stort! Men opp vil den ikke. Tredje gangen vi har den inne mellom steinene, bøyes de skjelvende knærne og armen strekkes ut. Grepet sitter, og jeg bykser inn på trygg grunn. En titt i kjeften gjør utsetting utelukket. Arild får æren av å veie: 1520gram. YES!